Om å få kaken sin og spise den óg

Pappa påstår at jeg ikke er blitt voksen fordi jeg ennå ikke har begynt å drikke kaffe. Jeg kan godt være enig i det, men for meg blir faktumet tydeligere når jeg etter en helg i hjembyen kommer hjem til hybelen i Oslo hvor det ikke finnes så mye som en pakke knekkebrød. Det fellende beviset er likevel dette:

Jeg har fortsatt til gode å én eneste gang huske på å kjøpe tannkrem, toalettpapir og/eller shampo/dusjsåpe/håndsåpe før det er absolutt tomt, noe det gjerne er på et ubeleilig tidspunkt, som på en søndag kveld når alle butikker er stengt og jeg har en hot-men-avslappet date som jeg allerede er forsinket til.

Det slår meg at det er noe uovertruffent herlig med disse årene da man er noen og tjue og fortsatt ikke liker kaffe, men gjerne drikker whisky på pub med gutta en sen kveld. Når jeg kan tilbringe lørdag kveld på byen med jentene i Moss i latterlig vonde sko, gå barbeint hjem i pøsende regnvær klokka tre om natta, og langt utpå søndag formiddag få pappa til å hente meg for å dra ut på hytta, hvor han tapper fotbad med grønnsåpe til gnagsårføttene mine og setter fram Aloe Vera-konsentrat, koker grønn te og smører to skiver med saltpølse, majones og agurk mens jeg plasker med føttene, leser meg opp på alle helgas magasiner og gir mamma den noe sensurerte versjonen av byturen kvelden før.

Dog: jeg har klart å holde liv i planten (merk: entall) min i nesten to år nå. Så jeg er i hvert fall ikke nitten lenger!


Bildet er fra Villa Paradiso hvor jeg spiste masse masse pizza med jobben, den eneste matretten jeg faktisk tror det er litt tabu å ikke like, uansett hvor gammel du er.